Er fotballdommeren dømt til å tape? Et varmt forsvar for videodømming

Først og fremst: Gratulerer til Aalesunds FK, årets norgesmester i fotball for menn. Jeg må innrømme at jeg unner Aalesund festen, seieren og suksessen. Det er gøy å se Aalesund i feststemning og høre perverst patriotistiske ordførere proklamere kongehuset som Aalesund-fans og erklære 8. november som fremtidig flaggdag i sunnmørshovedstaden. Det er også all grunn til å gi Aalesund-spillerne honnør for en strålende innsats i finalen. Aalesund var aggressive, heltente og la ned mer innsats per spiller enn Molde gjorde. Sånn sett var det velfortjent at de vant! Samtidig må det sies: Selv om det er aldri så sjarmerende at de vant, så burde de ikke ha gjort det. For sjelden har en kamps utfall fremstått som mer tilfeldig. Sjelden har jeg følt mer likegyldighet etter at Molde FK har tapt en viktig kamp. Et cupfinaletap mot erkefienden AAFK ble til et skuldertrekk.

I fotball finnes per i dag to typer tilfeldigheter: Den første typen er den spillerne selv rår over. Går et knallhardt skudd fra 30 meter innenfor eller rett utenfor stengene? Skuddet kan være helt perfekt utført og det kan være mikroskopiske forskjeller i treffpunkt på ballen som gjør at et skudd går inn i krysset eller i stolpen og ut. At Amund Skiris avgjørende straffe gikk i stolpen og inn, i stedet for ut igjen, var i det store og hele en tilfeldighet, som han selv påpekte i sympatiske intervjuer etter kampen. Kall det gjerne dyktighet, men uansett hvor god du blir, så greier du ikke å alltid skyte stolpen og inn om du prøver. Slike tilfeldigheter liker vi og det er slike tilfeldigheter som gjør fotball til en idrett som er lett å elske. At det er nettopp var Tor Hogne Aarøy, en av de minst populære AAFK-spillerne blant Molde-fansen, som kom inn i ekstraomgangene og greide nettopp det alle Molde-supporterne fryktet som mest: å skåre utligningsmålet, er også av typen tilfeldigheter vi liker og som gjør fotballen fantastisk. Det er gøy og viktig at spillet er uforutsigbart og fullt av de gode historiene. De spillerskapte tilfeldighetene gjør fotballen til en fantastisk idrett.

Den andre typen tilfeldigheter er det imidlertid langt vanskeligere å like. Det er de som handler om dommerens evne til å fatte riktig beslutning på den håpløst korte tiden de har til rådighet. Dommer Helgerud, som ellers har fått mye skryt for innsatsen i cupfinalen, var i går nokså direkte årsak til kamputfallet. Med det mener jeg at dersom Helgerud hadde «fulgt boka», så hadde flere nøkkelsituasjoner fått et helt annet utfall enn de fikk og kampen dermed blitt en helt annen. Det er dommerens oppgave å sørge for at spillets regler blir fulgt og ellers være så usynlig som mulig. Slik fotballen har utviklet seg er dette i dag en fullstendig håpløs oppgave og vi ser gang på gang at dommeren spiller hovedrollen og får skylda for å ha avgjort kamper som egentlig er altfor viktige, både økonomisk (mye penger på spill) og moralsk (skal toppidretten ha legitimitet så bør ikke lag og idrettsutøvere som ikke forbryter seg mot reglene bli straffet), til å være avhengig av én person alene. Spillet går rett og slett for fort og det stilles totalt urimelige krav til hvor mye en dommer skal få med seg og til den korte tiden en dommer kan bruke på å fatte sin beslutning.

Ett eksempel fra i går:

Forut for Aalesunds første mål var gode Diego Silva alene igjennom mot Moldes keeper Lillebakk. Påfallende langt ifra Moldes keeper kaster Silva seg, formodentlig i den tro at det skulle gi ham frispark eller straffespark. Dette burde vært frispark til Molde for forsøk på juks fra Aalesund-spissen. Ballen sklir imidlertid videre, og fra høyrekanten dukker AAFK-vingen Glenn Roberts opp og skyter ballen i mål. AAFK-fansen eksploderer i vill begeistring. Alt dette skjer i løpet av noen få sekunder. I løpet av disse samme sekundene skal dommer Helgerud fatte flere beslutninger. Først lurer han kanskje på hvorvidt det var filming eller en reell felling. Helgerud har ingen mulighet til å se situasjonen igjen. Stod han upraktisk plassert i forhold til der det skjedde har han ingen mulighet til å fatte noen beslutning om hva som faktisk hendte. Allikevel må han bestemme seg, og han må tippe. «Ok» tenker Helgerud, «jeg tror kanskje det burde være frispark, men jeg ser ballen går videre og der dukker Roberts opp, dermed kan jeg bruke fordelsparagrafen». «Oi, det ble mål ja», og Helgerud blåser i fløyta og erklærer at det er 1-1 rett etter AAFK-fansens premature jubelbrøl. Helgerud kunne, og, viser tv-bildene, burde, dømt frispark til Molde og gult kort til Silva for filming. I stedet er Aalesund inne i kampen igjen.

Tv-bildene arresterer Helgerud også i andre, mest sannsynlig, matchutfallendrende situasjoner, som da Mota var alene igjennom på stillingen 2-1 til Molde i andre ekstraomgang, og ble «hindret i en klar målsjanse», som det heter, av Parr, men uten å få noe som helst som kompensasjon. Parr burde etter reglene vært utvist og Molde hatt frispark, eller ifølge tv-bildene mest sannsynlig straffespark. Hva hadde skjedd om Molde hadde fått 3-1 og Aalesund hadde måttet spille med ni mann de siste ti minuttene? I stedet fikk Aalesund 2-2 rett etterpå, men det som en følge av den typen tilfeldigheter vi liker; de spillerstyrte.

På Motas straffe i straffesparkkonkurransen gikk Aalesund-keeper Lindegaard et godt stykke ut fra streken før ballen var slått, noe som ifølge noen høyst sovende regler ikke er tillatt. Mitt tips er at Helgerud ikke en gang tenkte på denne regelen da han unnlot å dømme ny straffe til Mota.

Poenget er at én dommer ikke har en sjanse til å levere det som kreves. For mange beslutninger med for store konsekvenser skal fattes på altfor kort tid. Å være dommer i dag er rett og slett ensbetydende med å få et ansvar som absolutt ingen kan bære. Enhver dommer er dømt til å gjøre feil og bli syndebukker slik systemet er i dag. I mange tilfeller der man heller burde diskutere prestasjonene til de 22 idrettsmennene på banen, så ender man opp med å diskutere dommerens innsats. I og med at dommeren er så viktig og egenhendig kan endre kampene med feilaktige beslutninger: Hvorfor diskuteres ikke dommerens dagsform før kampen? «Nja, har hørt at Helgerud ikke er helt pigg i dag. Det ryktes at han spiste godt til frokost i alle fall. Det blir spennende å se om han greier å levere varene her i dag».

Slik er det ikke. Vi later som om dommeren er en nøytral tredjepart og en udiskutabel autoritet, men vi gir ikke dommeren hjelpemidlene til faktisk å være det. Dommeren er bare et menneske, som på grunn av helt urimelige krav og en tydelig utstyrsmangel er dømt til å gjøre feil ganske ofte. Faktum er at dommeren ofte spiller en langt viktigere rolle i kampen enn noen av spillerne. Konsekvensene av dette kan være enorme for de involverte spillerne og klubbene som risikerer å få drømmer knust på grunn av feilaktige dommeravgjørelser.

I andre idretter, som den noble sporten rugby, benytter de videodømming. Er det tvil om en situasjon, så stopper man kampen litt, sjekker videobildene og finner ut hva som faktisk skjedde. Var ballen over streken? Det gikk litt fort der… vent litt… hva viser opptakene? Var det en pasning som gikk fremover der? Videobildene har svaret. Resultatet har gitt en idrett hvor dommeren faktisk har all autoritet. Rugbyspillere syter ikke og de klager ikke over dommeravgjørelsene, for de vet at de er riktige. Så enkelt er det faktisk å minimere denne uønskede tilfeldigheten.

Videoinformasjon til dommertrioen hadde i går gitt Molde rett i flere situasjoner hvor Helgerud dømte  til AAFKs fordel. I fotballen har man, av for meg uforståelige grunner, valgt å gjøre dommerens arbeidsvilkår så dårlige som mulig. Jeg aner ikke hvorfor og jeg er blant dem som aldri har syntes det er spesielt sjarmerende at kamper tilsynelatende får feil utfall på grunn av dommere, som på den korte tiden de har til rådighet, fatter feilaktige beslutninger i kompliserte situasjoner. Hadde vi stoppet opp i noen korte sekunder etter de ovennevnte situasjonene, og sett om igjen noen ganger hva som faktisk skjedde, hadde nok mye vært annerledes. Det er ikke sikkert vinneren hadde vært annerledes, men vi hadde i alle fall sørget for at det var spillerne som avgjorde kampen, ikke dommeren.

Fotballen er heldigvis en idrett full av underholdende tilfeldigheter, men jeg foretrekker at det er spillerne som står for det uforutsigbare elementet, ikke de stakkars dommerne.

Folkeoperaen i ferd med å bli en realitet!

Av og til dukker det opp initiativer som nesten er for gode til å være sanne. Og av og til må det en velorientert kompis til for å finne frem til dem. Min gode venn Steinar dro meg lørdag 18. april avgårde til Den norske opera og ballett i Bjørvika i Oslo hvor de hadde kommet på den beint fram lysende ideen å vise premieren av Bizets “Carmen” på en storskjerm på operataket. Samtidig som svært propert kledde operaentusiaster samlet seg til premiere inne i Operaen, samlet stilongs- og ullkledde hvermannsen seg til operafest på utsiden i nydelig vårvær. 7000 Ola og Kari Nordmann’er satte seg til rette i det marmorerte amfiet ned mot vannet innerst i Oslofjorden.

NRK stod for produksjonen av live-sendingen, så der jeg trodde jeg skulle kikke på bildet fra et statisk kamera festet til galleriet, så fikk jeg i stedet en live-produksjon med frekk og spenstig krøssklipping som viste svette og lidenskapelige close-ups. Lekkert!

Snøhettas arktitektur ble tatt i bruk på en måte som få nok hadde sett for seg da det smått kontroversielle operaprosjektet ble banket igjennom etter en lang og kjedsommelig debatt om hvorvidt Norge hadde råd til dette all den tid det er teoretisk mulig å bruke mer penger på sykehjem, skolebøker og motorveier. Nettopp denne typen arrangementer, som alminneliggjør og tilgjengeliggjør opera- og ballett-tilbudet for folk flest, tror jeg er veien å gå for at Bjørvika skal bli en bydel for folket, og opera skal bli en kunstform med bredere appell.

I dag ble programmet for den kommende operasesongen lansert. Det gjør meg innmari glad å se direktør Tom Remlov si at de nå vil se på mulighetene for å få live-sendt fremtidige operaoppsetninger, ikke bare på operataket, men også på samlingssteder- og hus rundt om over det ganske land. Skal Bjørvika bli en suksess, er det erkeviktig at folk trekkes dit av slike happenings og får et forhold til området. Skal operaen forbli en suksess, så må den ut til folket, og arbeidet Remlov og operasjef Paul Curran nå har satt i gang vil være et svært viktig bidrag til det. Jeg gleder meg til fremtidige operatakopplevelser!

Teaterjazzhuset – et trumfkort i bykampen

Leserinnlegg publisert i Romsdals Budstikke 16. april 2009. Basert på tidligere innlegg på denne bloggen.

Trenger vi et teaterjazzhus i Molde? Svaret finner vi ved å se på hva som gjør Molde til det Molde er: Nemlig en av byene i landet med de absolutt beste levekårene, ifølge SSBs levekårsindeks for 2008. Molde ligger godt foran yndlingskonkurrentene Ålesund og Kristiansund. Levekårsundersøkelser sier først og fremst noe om tilstedeværelse, eller fravær, av levekårsproblemer. Av SSBs levekårsstatistikk kan man altså slå fast at Molde er av bykommunene i landet som lykkes best med å opprettholde gode levekår. Skyldes dette at Molde har et helt usedvanlig velfungerende velferdsapparat? Så vidt meg bekjent skiller ikke Molde seg ut på dette området.

Hva er det så som skiller Molde fra andre småbyer på tilsvarende størrelse, som Hamar, Kristiansund og Harstad? Svaret er at Molde har kulturinstitusjoner av en tyngde selv langt større byer misunner oss. Molde er faktisk blant svært få byer i landet overhodet som både huser en knutepunktfestival og et regionteater. Dette privilegiet er det viktig at vi hegner om og fortsetter å gjøre oss fortjent til!

Sentrale institusjoner som Teateret Vårt, Moldejazz, Bjørnsonfestivalen og Molde FK bidrar til å gjøre Molde til en mer kjent og mer attraktiv by å bo i enn folketallet tilsier. Denne attraktiviteten har bidratt til å trekke høyt utdannede, kravstore og høytskatteytende innbyggere til byen over lang tid. Det er ofte en direkte sammenheng mellom kulturrikdommen i en by og hvor ressurssterke innbyggerne er. Ressurssterke innbyggere er mindre avhengige av offentlig bistand, men krever til gjengjeld ofte et bredere kulturtilbud.

Virkeligheten i dag er at byer konkurrerer med hverandre om ressurssterke innbyggere, investeringer og næringsliv. En konsekvens av dette er at byer legger stadig mer vekt på tiltak som får oppmerksomhet og begeistrer. Et teaterjazzhus skaper begeistring, og trekker, i teorien, folk, investeringer og oppmerksomhet til byen. Hvor godt dette fungerer i praksis er en opphetet debatt i byutviklings- og planleggingslitteraturen. At byer som Bilbao, med sitt Guggenheim-musem, og Graz, med sitt Kunsthaus, har fått økt oppmerksomhet etter å ha satset på spektakulære kulturbygg er det imidlertid ikke tvil om.

Skal man vinne i konkurransen med andre byer, er det mye som tyder på at man bare må henge seg på dette kjøret. Til syvende og sist er det i hver enkelt innbyggers interesse at byen de bor i fremstår som attraktiv og har et positivt omdømme.

Motstanderne av et teaterjazzhus med bibliotek hevder at dette er bortkastet bruk av kommunale midler som heller burde vært brukt til velferdstiltak. Om dette er det å si at det naturligvis ikke er noen motsetning mellom kultur og velferd. Vi trenger begge deler! Det som betyr noe er hvordan kultur- og velferdstilbudet stiller seg i forhold til andre sammenlignbare byer. Mens både kultur og velferd er vanskelig å måle, så er det ikke tvil om hva slags type satsing som gir mest tilbake mediemessig.

Vår naboby Kristiansund har inntil nylig langt på vei vært skrekkeksempelet på hva Molde ikke ønsker å være. De har hatt landets dårligste bylevekår og har slitt med et frynsete omdømme. Dette synes nå å være i endring. Operafestukas vekst, framveksten av nye festivaler og fysiske utbedringer bidrar til å gjøre byen mer attraktiv. De siste årene har Kristiansund, med litt hjelp av sammenslåingen med Frei, lagt mange norske byer bak seg på levekårsrangeringene.

Et ja til teaterjazzhus på Gørvellplassen vil, foruten å sørge for kjærkommen opprusting av et svært sentralt plassert byrom, gi ny tyngde til kulturinstitusjoner som er svært viktige for Molde i konkurransen om tilflyttere og oppmerksomhet. Bykampen hardner til, men det er ingen grunn til at Molde skal gi fra seg initiativet i fylket!

Ja og nei til menneskerettighetsbrudd!

Et fåtall av Norges relativt store andel innvandrere med tamilsk bakgrunn står i disse dager og demonstrerer heftig utenfor påskestengte regjerings- og parlamentsbygg, så vel som ambassader. Dette er, i utgangspunktet, bra, situasjonen på Sri Lanka tatt i betraktning. Det som imidlertid er ekstremt problematisk er at formålet med demonstrasjonen synes svært uklart. Demonstrantene nekter å flytte seg før Norge “gjør noe” for å få slutt på den uholdbare situasjonen nordøst på øya, hvor hundretusenvis av sivile tamiler er fanget i kryssild mellom regjeringsstyrker og de relativt få kjempende som geriljabevegelsen LTTE har igjen. Dette standpunktet flagges, bokstavelig talt, med LTTE-flagg og diktatorplakater. Hva må så til for at demonstrasjonene skal opphøre? Hva er det egentlig Norge skal hjelpe til med? Hvem bidrar mest til folkemord: LTTE eller Norge?

Enhver som har fulgt konflikten litt vet at spillerommet for påvirkning utenfra er lite. De store aktørene, med USA og EU i spissen, har begge terrorlistet organisasjonen LTTE, og er dermed ikke villige til å forhandle, og vil heller ikke kunne være troverdige media mellom de to stridende partene. Det som har rettferdiggjort Norges engasjement i konflikten har vært nettopp at Norge har sagt seg villige til å gå inn og mediere som en, så langt det er praktisk mulig, nøytral tredjepart mellom de to steile motstanderne LTTE og den srilankiske regjeringen. Gjennom konsekvent svartmaling av Norges rolle i srilankiske media (i all hovedsak regjeringskontrollerte) og anklager om partiskhet til fordel for tamilene (Norge har en av verdens største tamil-diasporaer), så mistet Norge gradvis sin legitimitet som nøytralt medium. Som en følge av radikaliseringen av styresmaktene på Sri Lanka etter valget i 2005, EUs terrorlisting av LTTE og den gradvise oppbyggingen av regjeringens militære styrker, så har regjeringens militære spillerom økt dramatisk. Dette har “åpnet” for offensiven som nå har ført til at LTTE er presset opp i et lite hjørne på øya.

Tamilenes store ulykke oppe i denne sitausjonen er at deres interesser nesten utelukkende har vært “fremmet” gjennom en diktatorstyrt, skruppel- og kompromissløs geriljabevegelse som utelukkende har jobbet for et eget land utskilt fra Sri Lanka, Eelam, under kontroll av Velupillai Prabhakaran. Prabhakaran er en diktator av den gamle skolen og har fortrinnsvis løst uenigheter ved hjelp av drap og tvang. Det er nettopp her demonstrasjonene i Oslo blir problematiske. Mange av demonstrantene holder opp LTTE-flagg og idoliserende bilder av diktatoren, en diktator som på ingen måte har tjent tamilenes sak opp gjennom årene. Det meste av tilløp til demokratiske tamil-bevegelser i de nordlige områdene på Sri Lanka er systematisk brutt ned av LTTE og sympatiske lederskikkelser er drept med tanke på å bane veien for Prabhakaran og hans enevelde. På den ene siden demonstrerer disse demonstrantene, ved å støtte LTTE, for en løsning på konflikten ved hjelp av drap og konsekvente brudd på menneskerettighetene. På den andre siden appellerer de til Norges plikt og selverklærte image som fredsnasjon, til å bistå med å stoppe bruddene på menneskerettighetene.

Dette funker ikke. Det tamilene trenger er demokratiske organer som kan kjempe for deres interesser innenfor det demokratiske rammeverket som er Sri Lanka. Et visst selvstyre kan være en god løsning. Etter nær tredve års åpen borgerkrig og femti års konflikt er det ikke veldig god samarbeidsstemning på øya. Den nåværende regjeringen på Sri Lanka skyr svært få midler for å tvinge igjennom sin vilje, og media på øygruppa er tett opp til en vits. Folk får vite akkurat det regjeringen ønsker at de skal få vite, og støtten for krigen blant den singalesiske befolkningen er sjokkerende høy. Blant tamilene er historien en annen, men denne delen av Sri Lankas befolkning har vært utsatt for mer tvang og underkuing i løpet av årene under LTTE enn den singalesiske delen av befolkningen har. Hva er verst av disse to ondene: Å innfinne seg med LTTEs diktatur eller å godta regjeringens ukonsoliderende fremferd for å opprettholde den politiske enheten Sri Lanka? Dette har vært et umulig valg for mange tamiler.

De som er midt oppe i konflikten er nok mindre bastante i sine oppfatninger av hvordan dette bør løses enn mange av de som forlot øya på åttitallet og har bodd utenfor konfliktområdet de siste tiårene. Det er helt legitimt å demonstrere mot menneskerettighetsbrudd på Sri Lanka, mot den elendige behandlingen av sivilbefolkningen og for en våpenhvile. Det som imidlertid er totalt urimelig, er å på den ene siden forlange ytterligere norsk engasjement for å få stopp på menneskerettighetsbruddene samtidig som man på den andre siden, ved å flagge for LTTE og Prabhakaran, promoterer nettopp menneskerettighetsbrudd og konfliktløsing ved vold. Hva er det Norge skal hjelpe til med? Å få diktatoren Prabhakaran på beina igjen? På hvilken måte hjelper det Sri Lanka? Et “ja OG nei til menneskerettighetsbrudd” hjelper ikke de demonstrerende tamilene til å få støtte for sin sak.

Til bords med Nina Hamnett

Nylig hadde jeg en underholdende samtale med en god venninne om både kreti, pleti og hummer og kanari. Etterhvert kom et rimelig klisjéfylt emne opp. Alle klisjéer er som kjent klisjéer av en grunn, og dette emnet var intet unntak. Ethvert nysgjerrig menneske med et minimum av forestillingsevne vil ha glede av å spekulere litt rundt hvem i verdenshistorien (?) man aller helst kunne tenke seg å samle rundt et hyggelig (?) middagsbord. Mer og mindre opplagte kandidater ble kastet ut i lufta, som Mozart, Jesus, Djengis Khan, Mor Teresa, Åse Kleveland, Hans Jæger, Hillary Clinton eller Christopher Columbus. Kanskje Churchill? Winston Churchill var visst en rev på selskapelighet og dessuten svinaktig kjapp i replikken, og nok en av mine favoritter. I ettertid har jeg kommet på flere jeg kanskje heller burde nevnt. Sokrates? Sócrates? Da Vinci? Hadde Da Vinci, Churchill og Åse Kleveland gått bra overens? Jeje; nok namedropping. Det finnes antakeligvis 247 034 002 knallgode kandidater til en slik setting, minst. Det er imidlertid ett navn jeg skulle ønske jeg nevnte. Ikke fordi jeg vet mye om henne. Ikke fordi hun endret verdenshistorien. Ikke en gang fordi hun nakendanset på franske cafébord. Jeg ville hatt henne til bords rett og slett fordi jeg så gjerne skulle visst mer om henne, hørt historiene hennes, hørt om mennene og kvinnene hennes, hørt om det dekadente kunstnerlivet i Paris og London under og etter første verdenskrig, kunstnerne, caféene og skandalene. Jeg ville hatt Nina Hamnett til bords, selveste «Queen of bohemia».

Mitt forhold til Nina Hamnett er et svært underutviklet et og skyldes en ren tilfeldighet. I fjor, mens jeg levde glade studiedager i London, spankulerte jeg, som jeg ofte gjorde, lettsindig bortover the Strand. Jeg hadde ingenting spesielt fore, og i det jeg gikk forbi vakre Somerset House, droppet jeg helt spontant innom The Courtauld Gallery. En nokså spesifikk utstilling var oppe: En utstilling om Roger Fry, en britisk billedkunster som hadde sin glansperiode i tiden under og etter første verdenskrig. Det var fengende greier og jeg likte godt Frys «post-impressjonistiske» (som han selv kalte det) tegninger og skisser. Vel inne i utstillingens innerste rom hang imidlertid noen større malerier. De var flotte nok, men gjorde ikke noe videre inntrykk sånn helt umiddelbart. Jeg var egentlig fornøyd med titten, og på vei ut igjen fra det innerste rommet da jeg brått fikk en innskytelse om å snu meg igjen. Det var noe med det bildet! Et besnærende bilde var det, av en ung kvinne. Hun satt ganske så uaffisert i en stol, med bena i kors. Det var så hverdagslig og enkelt, men samtidig så fabelaktig flott! Frisyren, den så smått overlegne minen, genseren, holdningen, armbåndet som var glidd oppover underarmen, stolen hun satt i, skjørtet, fargene. «Nina Hamnett», stod det. «1917». I art shop’en lette jeg etter en plakat, men måtte nøye meg med et postkort med motivet: «Nina Hamnett, 1917».

Vel hjemme hengte jeg opp postkortet med Nina Hamnett-motivet på veggen og gjorde som man gjerne gjør nå til dags: jeg søkte henne opp på Google. Historien jeg fant overgikk alle forventninger: Nina Hamnett ble født i Wales i 1890 og studerte kunst i London før hun som aspirerende kunstner reiste til Paris i 1914 og bosatte seg på kunstnersiden av Seinen, i Montparnasse-området. Her endte hun opp i omgangskrets med i ettertid svært kjente kunstnere som James Joyce, Jean Cocteau, Diego Rivera og Pablo Picasso, i tillegg til å møte sin første ektemann, den norske (!) kunstneren Roald Kristian. Forholdet til Kristian, som kalte seg Grev (som i Count) Edgar de Bergen (!) mens han bodde i Paris, kjølnet og endte i praksis da Roald Kristian i 1916 ble utvist fra Storbritannia, hvor paret for tiden oppholdt seg, på grunn av manglende oppholdstillatelse. Begge syntes visst det var greit å ikke se hverandre mer, men Hamnett forble like fullt formelt gift med Kristian til sin død i 1956. I 1917 hadde Hamnett et kortvarig, men intenst, forhold til Roger Fry som bl.a. resulterte i portrettet av Hamnett i stolen. Fry ønsket at portrettene sine av Hamnett skulle vise henne som det han mente hun var: «the most fascinating, exciting, tantalising, elusive, capricious, impulsive, beautiful, exasperating creature in the world» (Jimenez & Banham 1997: 261). Hamnett var billedkunstner og tegner selv, og hadde sin mest produktive periode under og i årene etter første verdenskrig. Gradvis ble imidlertid den billedkunstneriske virksomheten trappet ned til fordel for stadig økende tilstedeværelse på Paris’ og etterhvert Londons caféer, puber og barer. I tillegg til frilynt dansing ble hun også kjent for å begeistre tilhørere med et stort repertoar gamle sjømannssanger. Hun kjente kunstmiljøene i de to byene ut og inn og kastet seg inn i utallige affærer med en lang rekke menn og kvinner gjennom hele mellomkrigstiden. Med tiden endte Hamnett opp som et slags livsorakel for unge kunstere som oppsøkte Sohos barer, og hun ble etterhvert viden kjent for å gi anekdoter i bytte mot nye drinker. Hun kjente dem alle. Hun hadde sett alt. Hun hadde levd intenst og hardt. Nina Hamnett døde forfyllet og fattig i 1956, etter å ha falt (hoppet?) ut fra vinduet i leiligheten sin i London, 12 meter rett ned før hun ble spiddet på gjerdet ut mot gaten.

Jeg liker bildet veldig godt. Portrettet av Nina Hamnett står igjen som et bevis for meg på hvor fantastisk spennende billedkunst kan være. I tillegg til å beskrive en konkret situasjon, og til å være et historisk dokument over en spesiell periode, så kan et enkelt bilde eller maleri skjule de mest fascinerende historier og liv. Alt som må til er litt nysgjerrighet og en halvutviklet forestillingsevne.

Etter en liten aperitiff, og såvidt i gang med forretten, skulle jeg bedt Hamnett fortelle om sine møter med Picasso, med Rivera, James Joyce, ekteskapet med Grev Edgar de Bergen, om fuktige netter på cafébord i Montparnasse og om kunstnerkvelder med venner i Bloomsbury. Columbus og Mor Teresa ville raskt være glemt. En skål for Nina Hamnett, dronningen blant bohemene!

Kilde: Jimenez & Banham 1997, Dictionary of Artists’ Models.

Ja til teaterjazzhus i Molde!

Teateret Vårt, Molde Internasjonale Jazzfestival, Bjørnsonfestivalen og biblioteket i Molde ønsker å flytte sammen i et nytt praktbygg som skal stå der vi i dag finner betongørkenen Gørvellplassen. Dette avhenger til en viss grad av kommunal støtte og det pågår for tiden en debatt om hvorvidt det er forsvarlig å bruke penger på dette prosjektet all den tid det er mulig å utbedre velferdstilbudet “i stedet”. Akk.

Trenger vi et teaterjazzhus i Molde? For å svare på dette spørsmålet må vi se på hva som gjør Molde til det Molde er: Nemlig en av byene i landet med de absolutt beste levekårene. Kun enkelte bydeler i Asker har høyere levekår enn Bjørset/Kvam i Molde. Hva er det så som skiller Molde fra andre småbyer som Hamar, Kristiansund og tja, Harstad?

Jo, det er at innbyggerne selv, og til dels også politikerne, har satset forholdsvis bevisst på kultur over mange tiår. Sentrale institusjoner som Teateret Vårt, Moldejazz, Bjørnsonfestivalen og Molde fotballklubb bidrar til å gjøre Molde til en langt viktigere by enn størrelsen tilsier. Dette har igjen bidratt til å trekke høyt utdannede og relativt kravstore, og dermed også mer bemidlede og mer skatteytende, innbyggere til byen over lang tid. Det er ofte en direkte sammenheng mellom kulturrikdommen i en by og hvor ressurssterke, og dermed mindre avhengige av offentlig bistand, innbyggerne er.

Virkeligheten i dag er at byer konkurrerer med hverandre om innbyggere, investeringer og arrangementer. Den kyniske konsekvensen av det er at byer spekulerer i å kutte i velferdstilbudet og legge store penger i tiltak som får oppmerksomhet og begeistrer. 5% bedre sykehjemstilbud koster enorme summer, men “ingen” merker en slik forbedring, og omdømmemessig er det penger rett ut av vinduet. Et teaterjazzhus derimot skaper mye begeistring, og tiltrekker, i teorien, folk, investeringer og oppmerksomhet til byen. Hvor godt dette egentlig funker er en opphetet debatt i byutviklings- og planleggingslitteraturen. At byer som Bilbao og Graz har fått økt oppmerksomhet etter å ha satset på spektakulær arkitektur er imidlertid uomtvistelig.

Skal man vinne i konkurransen med andre byer er det mye som tyder på at man bare må henge seg på dette kjøret. Til syvende og sist er det i hver enkelt innbyggers interesse at byen de bor i er attraktiv og har et positivt omdømme. Velger man å trekke seg tilbake og satse på en tjue-tredve nye sykehjemsplasser fremfor et teaterjazzhus vil dette kunne være et bidrag til at tilfanget av ressurssterke innbyggere tørker ut da disse velger andre steder å slå seg ned. Dermed er den negative spiralen i gang.

Motstanderne mot et teaterjazzhus med bibliotek hevder at dette er bortkastet bruk av kommunale midler som heller burde vært brukt til velferdstiltak. Dette er en svært kunstig motsetning. Det er ingen diametral motsetning mellom kultur og velferd. Vi trenger begge deler! Det som betyr noe er hvor mye bedre eller verre kultur- eller velferdstilbud man har i forhold til andre sammenlignbare steder. Mens grad av eksellering innenfor både kultur og velferd er vanskelig å måle, så er det ikke tvil om hvilken satsing som gir mest tilbake mediemessig.

Uten momentene som gjør Molde til et spesielt attraktivt sted å bo er det ikke lenger noen grunn til å velge å bo i Molde fremfor andre byer. Molde har i Teateret Vårt og Moldejazz kulturinstitusjoner andre tjufemtuseninnbyggers-byer i landet aldri vil komme i nærheten av å få. Molde er faktisk blant svært få byer i landet overhodet som både har en knutepunktfestival og et regionteater. Dette privilegiet er det viktig at vi hegner om og fortsetter å gjøre oss fortjent til. Så langt jeg vet er ikke Molde hårreisende dårlig stilt sammenlignet med andre norske småbyer hva velferdstilbud angår.

Vår naboby Kristiansund har inntil nylig langt på vei vært skrekkeksempelet på hva Molde ikke ønsker å være. De har hatt landets dårligste bylevekår, og et kulturliv på nivå med et tettsted. Dette er nå i endring. Operafestuka får stadig mer oppmerksomhet (forøvrig et fantastisk arrangement) og etableringen av festivaler som Tahiti, samt kaiområdeutbedringer bidrar til å gjøre byen mer attraktiv. De siste årene har Kristiansund klatret på levekårsrangeringene.

Kanskje kan attraktiviteten Molde opparbeider seg til syvende og sist føre til flere og friske skattekroner i kommunekassa som igjen gir mulighet for et bedre velferdstilbud? Det som i alle fall er sikkert er at det ikke er noen reell motsetning mellom kultursatsing, byforskjønning og velferd. Alle tre momentene er viktige for at vi skal ha velfungerende byer.

Er så dette det riktige tidspunktet å bygge på?

Finanskrisetid er et tidspunkt så godt som noe for å få gjennomført et slikt prosjekt. Nå er råvareprisene lave og konkurransen blant entreprenørene om å få slike prosjekter hard. Det er vanskelig å se for seg at det vil koste kommunen noe mindre om man venter med å sette i gang arbeidet. Gørvellplassen er nødt til å utbedres, og hva som er det beste tidspunktet er selvfølgelig usikkert. Spekulasjon i hva som er lurest, å vente eller bygge nå, er ingenting annet enn nettopp det: spekulasjon. Imidlertid er det rimelig å anta at råvarer og entreprenørtjenester vil øke i pris i nye oppgangstider.

Må teaterjazzhuset ligge på Gørvellplassen?

Med unntak av bussholdeplassen i Hønefoss, så er kanskje Gørvellplassen et av Norges styggeste byrom. Det vil være helt eventyrlig om man kan ruste opp denne skjemmende betongbakgården med noe á la planene som er skissert opp for teaterjazzhuset. Her snakker vi om en «ørten fluer i en smekk»-løsning ved at man får rustet opp et svært sentralt plassert byrom samtidig som man får økt tilgjengelighet og gitt ny tyngde til kulturinstitusjoner som er svært viktige for Molde.

Bunnlinja: Et rungende «JA!» til et nytt teaterjazzhus med bibliotek på Gørvellplassen i Molde.