Når formidler treffer konsument

Hva er det som gjør enkelte konserter til spesielt gode konsertopplevelser? Er det selve artisten eller verket? Eller opptakten til konserten? Forberedelsene? Selskapet du er på konsert med? Lokalet? Settingen? At livet generelt er bra? At du spiste godt før du gikk på konserten? At noen gav deg forventninger til konserten på forhånd, og disse ble innfridd? Eller motsatt?

Det er så mye som er med og påvirker hvorvidt en kulturopplevelse fungerer. Innimellom synes jeg mye veldig rart er bra, mens jeg andre ganger misliker litt for mye av det jeg kommer borti av ulike kulturuttrykk. Vissheten om alle de ulike faktorene som påvirker og forstyrrer min vurderingsevne innbyr til ydmykhet.

Jeg går ofte på konserter og får med meg mye forskjellig: De siste månedene alt fra softrock til improjazz til folkemusikk til stadionpop og kor med orkester. En årlig kilde til mange glimrende konsertopplevelser er Moldejazz. Så også i år. Jeg hadde blant annet stor glede av konsertene til Mari Kvien Brunvoll og stjernekvartetten Burton/Smith/Andersen/Riel, men for meg ble konserten med jazzgitaristen Stian Westerhus og jazzvokalisten Sidsel Endresen en helt spesielt givende konsertopplevelse.

En kunstners suksess avhenger av i hvilken grad kunstneren selv eller kunstnerens kunst lykkes i å kommunisere godt med publikum. Det høres svulstig ut, men er brutalt enkelt: Det er rett og slett sånn at noen må synes det du, formidleren, gjør er kult, spennende eller givende. Det er absolutt ingen forutsetning at du, formidleren, må være spesielt flink til det du driver med, eller at det du gjør er nyskapende. Den vellykkede kulturformidleren treffer kulturkonsumenten “rett i hjertet”, og som jeg var inne på innledningsvis: Grunnene til at formidleren treffer kan være mange og ganske banale.

Når jeg ovenfor sier “kunstneren selv eller kunstnerens kunst” er det for å presisere at kunstnerens egen person kan kommunisere mye uavhengig av sin kunst. I noen tilfeller kanskje i stedet for sin kunst: Marianne Aulie kan være et greit klisjéeksempel. Hun kommuniserer, men jeg er usikker på om det konsumentene oppfatter (“Hun er naken! Jaja… Gjesp.”) er det samme som Aulie ønsker å formidle (“Jeg er naken! Og ta forresten en kikk på maleriene mine også!”). I dette tilfellet blir det først og fremst kunstneren selv som kommuniserer, ikke kunstnerens kunst.

Stian Westerhus - Forum i Molde - 24. juli 2010

Stian Westerhus - Forum i Molde - 24. juli 2010

Det helt spesielle med konserten med Westerhus/Endresen i sommer var følelsen jeg fikk av at jeg selv deltok i kommunikasjonen; i selve konsertproduksjonen. Konserten var en ren improvisasjonskonsert. En knapp time med lyd uten noen, for meg, leselig struktur. Noen vil sikkert si at det var svært utilgjengelig, mens andre godt vil kunne si at konserten var ekstremt tilgjengelig, nettopp fordi den i liten grad stilte krav om forkunnskaper, noe en klassisk symfonikonsert gjerne gjør. En klassisk skolert musiker vil, gjennom kunnskap om ulike musikkhistoriske konvensjoner, kunne få med seg mye mer på en klassiskkonsert enn hva folk flest gjør. Ikke dermed sagt at vedkommende har større glede av konserten! Det kan selvfølgelig gå begge veier.

Jeg skrev at jeg følte jeg deltok i produksjonen. Hvordan? Jo: Ved å prøve å tolke stemningene fra Westerhus’ gitar og Endresens lyder. Endresens lyder var så langt jeg kunne skjønne ikke-språklige. Dermed ble det overlatt til tilhøreren å finne mening i lydene. Min tankerekke: “Hva var det hun sang? Ffffpall? Hm; Jo det ordet der høres ut som “fotball”. Og hm; Hva var det? Maoollje? sa hun nettopp “Molde”? Hm? Molde FK?” Der satt jeg altså og lyttet til to fremragende jazzmusikere og tenkte på fotball. Jeg innser at det kanskje ikke er så ærbart. Poenget er at rundt meg satt 140 andre og tenkte på helt andre ting. Hva folk tenkte på var avhengig av hvilken bagasje de hadde med inn i salen og dermed hvilke assosiasjoner de var i stand til å få. Det ble opp til hver enkelt tilhører å lage mening ut av lydbildet de ble servert. Slik oppstår kunsten i møtet mellom formidleren og kulturkonsumenten.

For meg var det en helt fjetrende opplevelse. Jeg fikk følelsen av at jeg i akkurat det øyeblikket var på det beste stedet jeg kunne være. En knapp time med kontinuerlig intellektuell stimulans og frie tankesprang basert på hva som ble servert meg fra duoen på scena. Helt prima!

Førstkommende onsdag spiller Westerhus og Endresen sammen igjen på Nasjonal Jazzscene i Oslo. Det anbefales, og jeg liker å vite at jeg gjennom denne bloggposten allerede har bidratt til å forme konsertopplevelsen for deg.

Om Johannes Devik Brekke

Jeg er 28 år gammel, mann, bosatt i sentrale strøk, glad i kaffe, korsang og klementiner. Mer enn vanlig interessert i ord, markedsføring av steder, byutvikling, næringspolitikk, forvaltning og å finne ut hvorfor ting er som de er. Vis alle innlegg av Johannes Devik Brekke

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.