Det er så mye som er med og påvirker hvorvidt en kulturopplevelse fungerer. Innimellom synes jeg mye veldig rart er bra, mens jeg andre ganger misliker litt for mye av det jeg kommer borti av ulike kulturuttrykk. Vissheten om alle de ulike faktorene som påvirker og forstyrrer min vurderingsevne innbyr til ydmykhet.

Jeg går ofte på konserter og får med meg mye forskjellig: De siste månedene alt fra softrock til improjazz til folkemusikk til stadionpop og kor med orkester. En årlig kilde til mange glimrende konsertopplevelser er Moldejazz. Så også i år. Jeg hadde blant annet stor glede av konsertene til Mari Kvien Brunvoll og stjernekvartetten Burton/Smith/Andersen/Riel, men for meg ble konserten med jazzgitaristen Stian Westerhus og jazzvokalisten Sidsel Endresen en helt spesielt givende konsertopplevelse.

En kunstners suksess avhenger av i hvilken grad kunstneren selv eller kunstnerens kunst lykkes i å kommunisere godt med publikum. Det høres svulstig ut, men er brutalt enkelt: Det er rett og slett sånn at noen må synes det du, formidleren, gjør er kult, spennende eller givende. Det er absolutt ingen forutsetning at du, formidleren, må være spesielt flink til det du driver med, eller at det du gjør er nyskapende. Den vellykkede kulturformidleren treffer kulturkonsumenten “rett i hjertet”, og som jeg var inne på innledningsvis: Grunnene til at formidleren treffer kan være mange og ganske banale.

Når jeg ovenfor sier “kunstneren selv eller kunstnerens kunst” er det for å presisere at kunstnerens egen person kan kommunisere mye uavhengig av sin kunst. I noen tilfeller kanskje i stedet for sin kunst: Marianne Aulie kan være et greit klisjéeksempel. Hun kommuniserer, men jeg er usikker på om det konsumentene oppfatter (“Hun er naken! Jaja… Gjesp.”) er det samme som Aulie ønsker å formidle (“Jeg er naken! Og ta forresten en kikk på maleriene mine også!”). I dette tilfellet blir det først og fremst kunstneren selv som kommuniserer, ikke kunstnerens kunst.

Stian Westerhus - Forum i Molde - 24. juli 2010

Det helt spesielle med konserten med Westerhus/Endresen i sommer var følelsen jeg fikk av at jeg selv deltok i kommunikasjonen; i selve konsertproduksjonen. Konserten var en ren improvisasjonskonsert. En knapp time med lyd uten noen, for meg, leselig struktur. Noen vil sikkert si at det var svært utilgjengelig, mens andre godt vil kunne si at konserten var ekstremt tilgjengelig, nettopp fordi den i liten grad stilte krav om forkunnskaper, noe en klassisk symfonikonsert gjerne gjør. En klassisk skolert musiker vil, gjennom kunnskap om ulike musikkhistoriske konvensjoner, kunne få med seg mye mer på en klassiskkonsert enn hva folk flest gjør. Ikke dermed sagt at vedkommende har større glede av konserten! Det kan selvfølgelig gå begge veier.

Jeg skrev at jeg følte jeg deltok i produksjonen. Hvordan? Jo: Ved å prøve å tolke stemningene fra Westerhus’ gitar og Endresens lyder. Endresens lyder var så langt jeg kunne skjønne ikke-språklige. Dermed ble det overlatt til tilhøreren å finne mening i lydene. Min tankerekke: “Hva var det hun sang? Ffffpall? Hm; Jo det ordet der høres ut som “fotball”. Og hm; Hva var det? Maoollje? sa hun nettopp “Molde”? Hm? Molde FK?” Der satt jeg altså og lyttet til to fremragende jazzmusikere og tenkte på fotball. Jeg innser at det kanskje ikke er så ærbart. Poenget er at rundt meg satt 140 andre og tenkte på helt andre ting. Hva folk tenkte på var avhengig av hvilken bagasje de hadde med inn i salen og dermed hvilke assosiasjoner de var i stand til å få. Det ble opp til hver enkelt tilhører å lage mening ut av lydbildet de ble servert. Slik oppstår kunsten i møtet mellom formidleren og kulturkonsumenten.

For meg var det en helt fjetrende opplevelse. Jeg fikk følelsen av at jeg i akkurat det øyeblikket var på det beste stedet jeg kunne være. En knapp time med kontinuerlig intellektuell stimulans og frie tankesprang basert på hva som ble servert meg fra duoen på scena. Helt prima!

Førstkommende onsdag spiller Westerhus og Endresen sammen igjen på Nasjonal Jazzscene i Oslo. Det anbefales, og jeg liker å vite at jeg gjennom denne bloggposten allerede har bidratt til å forme konsertopplevelsen for deg.

Jeg klagde. Jeg bælja og jeg søyt. Lagde oppstyr gjorde jeg. Ja; lagde rett og slett en scene. Riktignok en digital en. Og alt på grunn av noen skarve lefser som sviktet. Det er bare å innrømme at Rieber & Søn leverte varene. Og ikke bare det: De leverte langt flere varer enn jeg hadde forventet. Som takk for at jeg gjorde min borgerplikt fikk jeg irriterende raskt tilsendt en stor pakke, eller en “oppmerksomhet” som jeg har lært at det heter på kundeservice-språket, i posten. Helt forbilledlig.

Oppmerksomheten var en pakke som i seg selv har krevd ganske mye oppmerksomhet de siste månedene, ved at jeg har måttet jobbe hardt for å sette oppmerksomheten til livs. Jeg fikk altså en pakke med Toro-produkter: 6 suppeposer, 4 sausvarianter, 1 hurtigrisgrøt, 3 gryter, 3 rett-i-koppen, 1 tandoori masala-kit og sist, og minst; 1 kakebunn-blanding.

Du verden. Lefsesjokk ble altså suppeposekos.

Kjære Toro og Rieber & Søn: Dette var nesten litt for mye av det gode. Men joda: Jeg er både glad og fornøyd og takknemlig. Og har selvfølgelig fått dårlig samvittighet for at jeg gadd å klage. Tusen takk for mye bra suppe og saus! Jeg lover å aldri klage igjen. Jeg har lært at klagere får mer enn de fortjener tilbake.

Når alt dette er sagt, så har jeg faktisk sluttet å kjøpe de lefsene. Ikke fordi de ikke er gode lengre, men fordi de nå utelukkende selges i dobbeltpakninger i Eurest-kantina. Én lefse er utskeiing nok for meg. To er langt over toppen. Dere drømte sikkert om “mersalg” Eurest, men neida: Dere lurer ikke meg! Det var én lefse jeg ville ha. Ikke to. Og dessuten er det jo ikke sunt en gang!

I alle fall: Godt jobba Rieber! Og her følger det flotte brevet fra de gavmilde kanelslumserne:

“Det er jo ikke akkurat det man ser for seg, når man forventningsfull river av emballasjen på en nykjøpt enkeltpakke med Vestlandslefse”, kommenterer Brekke lakonisk. I håp om aldri å oppleve det samme igjen har Brekke bestemt seg for å forfølge saken. Som eneste medium har Kulturligvis! fått tillatelse til å publisere Brekkes brev til Vestlandslefsa, ved industrikonsernet Rieber & Søn:

“Kjære Rieber & Søn,

gode produsenter av mitt favorittprodukt etter lunsj: Vestlandslefsa.

For mange er kanskje lunsjen arbeidsdagens høydepunkt. For meg er derimot lunsjen bare oppvarmingen til det som virkelig er arbeidsdagens høydepunkt, nemlig den singelpakkede Vestlandslefsa jeg spiser hver dag etter lunsj, akkompagnert av en god kopp kaffe mens jeg skummer gjennom nettnyheter fra reiselivs-Norge for å holde meg oppdatert på sektoren jeg jobber med.

I dag ble denne opplevelsen noe fattigere enn den pleier. Etter tilfreds å ha satt tenna i dagens Vestlandslefse merket jeg umiddelbart at det var noe muffens. Tre sekunder etterpå skjønte jeg hva som var problemet: Det var verken sukker eller kanel på lefsa! Visst var lefsa smurt, som emballasjen lover, men bare med smør, og det gode kanelet og sukkeret glimret altså med sitt fravær. Dette synes jeg var fryktelig trasig.

I mitt daglige virke jobber jeg med å fremme Norge som reisemål og jeg vet alt om betydningen av kvalitet innenfor opplevelses- og matindustrien og viktigheten av å levere hva man lover. Det ville kunne få fryktelige omdømmemessige konsekvenser for Vestlandslefsa spesielt og Norge generelt om en stakkars utenlandsk turist på besøk i landet, i god tro og i håp om å smake noe autentisk norsk, skulle  komme i skade for å få i seg en Vestlandslefse uten kanel og sukker.

Derfor ser jeg meg nødt til å informere dere om at deres ellers fantastiske produkt, Vestlandslefsa Original, tilsynelatende ikke er helt ufeilbarlig. Jeg må innrømme at jeg kunne tenke meg å få ettersendt sukker og kanel som en erstatning for det som uteble på dagens pakke med påsmurt Vestlandslefse.

Med ønske om god helg og håp om søtt svar,

Johannes Devik Brekke”

Kulturligvis! følger naturligvis Vestlandslefsesjokk-saken videre.

Ifølge “europeiske data”, som  Strøm skriver, så er det altså slik at ved første ekteskap er mannen stort sett tre år eldre enn kvinnen. Ved andre ekteskap er forskjellen økt til rundt syv år, og ved tredje til om lag 15 år.

“Jøss”, tenker jeg. For et snodig mønster. Altså: For hver gang en kvinne gifter seg på nytt dobles snittalderen mannen er eldre. Hva er greia? Hvorfor velger kvinner menn som er stadig eldre etterhvert som de gifter seg på nytt? Er det noe genetisk? Skyldes det miljøfaktorer? Arv vs. miljø-spørsmålene går igjen på utrolig mange områder. Jeg for min del har ingen problemer med å akseptere at de fleste arv vs. miljø-svarene ligger et sted i mellom de to, men på hvilken side av midten ligger svarene? Kjør debatt! :)

Denne gangen kom jeg over noe som fikk meg til å hoppe i stolen. Terje Thingvold hadde skrevet et kapittel som fikk meg til både å flire høyt og lese fascinert i noe tilnærmet “sjokk og vantro”, som man gjerne sier. Kapittelet hadde tittelen “Rognvafler og rognkake”.

Foto: Simon Kruger

Dette er altså historien om en utdødd matrett. I artikkelen kan vi lese at det i mellomkrigstiden ofte ble mye rogn til overs i torskefiskesesongen i etterjulsvintermånedene. Dette var det naturligvis synd og skam å ikke benytte seg av. Slik oppstod tradisjonen med å putte tiloversbleven torskerogn, helst den sprukne rogna, for den var jo ikke så egnet til å koke, i alle mulige ulike retter, sånn mest for å sikre at folk fikk i seg ernæringsrik mat. Blant disse var rognvaflene og rognkaka en real hit i den nøysomme og ernæringsbevisste mellomkrigstiden. Jeg siterer fra Terje Thingvolds artikkel (s. 181):

“Helga Berg (f. 1923) fra Ona forteller at de åt mye rognkake i oppveksten, og at det smakte godt. Rognkakene ble spist med smør/margarin, sukker, sirup eller brunost – akkurat som vanlige sveler eller bakkels.” Videre: “Helga Berg laget mye rognkake, og slik husker hun oppskrifta: rå rogn, kokt potet, sirup, kveitemjøl, kanel (noen brukte også litt anis), melk. Rogna gnies godt ut med klubbe i et trau. Kokt potet gnies ut og blandes sammen med mjøl, melk og krydder. Runde kaker steikes på takke.”

Det bugner angivelig med ulike varianter her: Alt fra rognsvele og rognbakkels til rognvafler og -kake. Noen av oppskriftene inneholdt potet, mens andre var akkurat som de i dag mer populære variantene svele, vannbakkels og vafler, bare med den twisten at de inneholdt torskerogn! Mmm, tenker du kanskje nå?

I en lakonisk oppsummering skriver Thingvold (s. 182): “Tradisjonen med rogn som basis for bakverk er så godt som utdødd. For folk født etter krigen er det stort sett helt ukjent, selv i fiskeridistrikt. Å bruke rogn på denne måten har trolig vært vanlig i fiskeridistriktene, for å utnytte en ressurs det i perioder var overflod av. I ei tid med et annet forhold til mat og nøysomhet enn i dag, skulle og måtte alt spiselig utnyttes – det var synd og skam å kaste mat! Med økt velstand og bedre tilgang på ulike råvarer, ble egg foretrukket framfor rogn.” (!)

Til glede for Kulturligvis!’ flotte lesere, så videreformidles her en eksklusiv oppskrift fra en svunnen norsk fortid, nemlig rognvafler etter Brit Sundsbø fra Bud:

Mmm!

Rognvafler

100 gr. rå rogn,

200 gr. hvetemel,

3 dl melk,

1/2 ts salt,

1 ss sukker,

1/4 ts kardemomme.

Rogna skylles og skrapes ut av hinna. Bland i alt det andre. La svelle i ca. 30 min., og steikes som vanlige vafler. Gir 4-5 plater.

Velbekomme!

Kilde: Thingvold, T. “Rognvafler og rognkake” i Sanden, J. 2009. Romsdalsmuseets årbok 2009.  Utgitt av Romsdalsmuseet, Molde.

Romsdals Budstikke skriver i dag at studenter ved Arkitekturhøgskolen i Oslo nå skal ta en kikk på Molde og finne ut hvordan Molde kan bli en mer fremtidsrettet by.

Det er aldeles glimrende at arkitekturstudentene i stud.ark nå ser på Molde med friske øyne. Molde er en by som i en stor grad er styrt av en middelaldrende, pengesterk elite som langt på vei har fått gjøre som de vil, på godt og vondt. Fryktelig mye kan sies om utviklingen på Moldegårdsområdet, og om utarmingen og den manglende utviklingen av Molde sentrum. Jeg skal stort sett la dette ligge i denne omgang, og ønsker heller å komme med fem forslag til tiltak jeg tror vil bidra til å styrke Molde sentrum:

1. Et levende bysentrum trenger en så kompleks sammensetning av funksjoner som mulig: Kommersiell aktivitet, kulturtilbud, arbeidsplasser og boliger bør ligge nært hverandre. Få ting bidrar så sterkt til et levende bysentrum som utdanningsinstitusjoner. Hva hadde for eksempel Nydalen i Oslo vært uten BI? Derfor: Flytt Høgskolen til sentrum. Gjerne til Grandfjæra. Høgskolen på Kvam kan heller bli en eller annen sårt tiltrengt helseinstitusjon.

2. De siste ukene har jeg hatt gleden av å se Arne Hjeltnes holde foredrag ved to anledninger. Begge gangene har han gjort et nummer ut av at Molde er en av verdens flotteste byer å se UT fra. Ja: Molde har en beliggenhet i verdensklasse, men utnytter ikke dette godt nok. Rust opp sjøsida! Lag en promenade! Det er bare 20 år for sent, og sent er alltid bedre enn aldri!

3. Gjort er gjort og spist er spist. Det er bare å innse at det kommersielle tyngdepunktet er flyttet ut fra sentrum og til Moldegård. Imidlertid er det flere kvaliteter ved sentrum som forvokste blikkbokser som Molde Storsenter aldri kommer til å inneha. Jeg tror folk fortsatt ønsker å oppholde seg i sentrum. For gjensidig styrking av de to sentra i Molde: Sett opp gratis og hyppig shuttlebuss mellom Moldegård og sentrum.

4. Man kunne ønske at moldensere var mindre bilavhengige, både av hensyn til det fysiske og det sosiale miljøet. Men når det nå en gang er slik at de er bilavhengige, så må man i større grad legge til rette for at moldenserene også kan ta med bilen til byen. Ikke for å kjøre i Storgata, men for å parkere den i parkeringstunnellen og traske ut i en pulserende Storgate. For å minske terskelen for bilistene til å ta turen innom sentrum og stagge ytterligere flukt fra byen og til kjøpesentrene: Gjør det gratis å parkere i parkeringstunnellen.

5. Molde har bare én gate sies det. Da er det viktig at man gjør så mye som mulig ut av denne ene gata. Storgata har en svært begrenset funksjon som gjennomfartsåre for biltrafikk, og jeg tror den hadde vært tjent med først og fremst å være et sted hvor folk møttes og boltret seg. Samtidig som parkeringstunnellen gjøres gratis; steng Storgata for gjennomgangstrafikk. Dette åpner også for å lette på reguleringene som hindrer flere fortauskafeer eller andre typer kommersiell virksomhet mellom butikkene i sentrum.

Flere av disse tiltakenes suksess avhenger av at det faktisk er en vilje blant folk til å bruke byen fremfor kjøpesentrene, altså et marked for caféer og andre miljøskapende butikker og institusjoner i sentrum. Min anmodning til Molde kommune og byens politikere er at man i større grad legger til rette for at folk også skal ønske å velge byen. Jeg tror folk vil velge byen fordi man i byen finner mye som kjøpesentrene ikke kan tilby: autentisitet, en god miks av funksjoner og gode møteplasser mellom dem, en overlegen beliggenhet ved sjøen og flere spennende kulturinstitusjoner. Teaterjazzhuset er en glimrende begynnelse på fremtidens Molde, men det er også veldig mye annet å ta tak i!

For andre igjen er nyttårsaften først og fremst dagen for en heidundrande fest det knyttes abnormt store forventninger til. Etter mye prøving og feiling har jeg endt opp med å foretrekke den første typen nyttårsfeiring; refleksjon og tilbake- og fremoverskuing.

Årets nyttårsaften er en enda større fornøyelse enn vanlig ved at den også markerer overgangen fra ett tiår til det neste. Tyve-ti-tallet. Jepp; jeg sier tyve-ti. Jeg sa nitten-nitti-tallet, eller snarere bare nitti-tallet, så derfor akter jeg fra nå av å si ti-tallet også. Først som sist. I mitt profesjonelle, statlige virke vil jeg naturligvis pliktoppfyllende følge Lomheims bud, men “som privatperson” forbeholder jeg meg retten til å si tyve-ti. Crazy.

Et tiårsskifte er altså en god anledning til å skue tilbake, ikke bare ett, men hele ti år tilbake i tid. Det første tiåret på 2000-tallet var tiåret der nordmenn økte sitt forbruk med 25 pst., per person! På de siste tyve årene har forbruket per nordmann økt med rundt 65 pst., målt i dagens pengeverdi. Så kan en spørre seg om dette er særlig nødvendig. Lykkeforskning viser at materiell velstand er nokså viktig for et menneskes lykke, men bare inntil et visst punkt. Så snart det punktet er nådd (de fleste nordmenn har passert dette punktet for svært lenge siden), så er den viktigste faktoren å være velstående relativt til de rundt deg. Altså å ha minst like mye eller helst mer enn naboen. Vel.

Jeg trodde 2009 skulle bli året der man dreide oppmerksomheten fra materiell lykke og over til andre kilder til lykke. Som følelse av å høre hjemme et sted, å ha en stor omgangskrets, eller av å gi til andre uten å forvente noe tilbake og likedan å få uten at noen forventer at du må gi tilbake. Nå høres jeg ut som en gamlis her, men det er en grunn til at dette er gammelt tankegods.

For seksti år siden abonnerte nordmenn på strøm på lignende måte som mange på nittitallet abonnerte på internettdata. Man betalte for en viss tilførsel av strøm til husstanden. Forbruk utover det man hadde betalt for ble ekstrafakturert med gebyrer. I tillegg var det slik at man delte strømtilførsel med naboene, og dersom du brukte mer strøm enn du betalte for og hadde bedt om å få levert, så stjal du i praksis av den felles strømpoolen du delte med naboene dine. Med andre ord ble overforbruk også kanskje usosialt i og med at dette hindret naboene dine å bruke opp hele kvoten sin.

Dette systemet hadde sine åpenbare svakheter. Imidlertid vil jeg også si at ordningen hadde sine gode sider. Ved at du fikk en “definitiv” kvote strøm, og ble straffet både sosialt og økonomisk for å overforbruke, så endte man altså opp med å måtte være bevisst sitt eget forbruk. Dette er noe veldig mange nordmenn i dag slipper, noe som igjen har vesentlige miljøkostnader, både sosialt og økonomisk. Det er altfor få i dag som tenker at de må redusere sitt forbruk for at naboen også skal få sitt.

Kvoteprinsippet er med vekslende hell i bruk på internasjonal basis når det gjelder handel med co2-kvoter. Jeg mener kvoteprinsippet også burde vært tatt i bruk i større grad på det private plan, kanskje spesielt i et samfunn som det norske, hvor svært få lærer hva ressursknapphet faktisk er. Vi trenger flere ordninger som lærer folk å bremse og styre forbruk. Skatter og avgifter er et kraftig virkemiddel. Høyere avgifter på luksusvarer som sukker, alkohol og tobakk, og et minimum av avgifter på formodentlig positive tiltak som treningssentre og salg av frukt og grønnsaker kan være et sted å starte.

Ei snøskuffe koster noen hundrelapper og tar fem minutters øvelse å mestre, mens snøfreseren koster en formue (et eller annet forholdsvis lavt femsifret antall kroner) og tar strengt tatt minst en dag å mestre ut og inn om man også skal lære seg å få den til å funke når den ikke responderer som normalt. Det ene hjelpemiddelet har dessuten en åpenbar helsegevinst det andre i mindre grad har.

Moralen er like god som den etter hvert har blitt klisjéfylt: Det enkle er ofte det beste. Sørg for å kjøpe hjelpemidler du kan å bruke og vedlikeholde, OG faktisk bruker. Staten må gjøre det enklere for folk å gjøre beslutningene som i sum gir det beste utfallet for samfunnet som helhet.

Sånn. Der var den åpne døra slått inn, og et nytt tiår med samfunnsdebatt kan begynne.

Her er min liste over de tre viktigste og glupeste tiltakene i norsk politikk det siste tiåret:
1. Innføringen av kvotering av kvinner inn i norske styrer. Vekker oppmerksomhet internasjonalt. Norge er i særklasse landet med høyest kvinnelig representasjon i styrene. Kvotering er et drastisk tiltak, men gir raskere ønsket resultat.
2. Innføringen av røykeloven. Norge var tidlig ute. Ekstremt upopulær på forhånd. Svært populær i ettertid. De beste tiltakene er ofte slike.
3. Vedtaket om utbyggingen av de nasjonale turistvegene. Prosjektene går sin seiersgang verden over i arkitektur-, reiselivs- og designmagasiner og -utstillinger, og gir sammen med den nye operaen Norge mye arkitektur-, designkredibilitet.

Godt nytt tiår! Nå gleder jeg meg til kjempevisjonære nyttårstaler!

NRK stod for produksjonen av live-sendingen, så der jeg trodde jeg skulle kikke på bildet fra et statisk kamera festet til galleriet, så fikk jeg i stedet en live-produksjon med frekk og spenstig krøssklipping som viste svette og lidenskapelige close-ups. Lekkert!

Snøhettas arktitektur ble tatt i bruk på en måte som få nok hadde sett for seg da det smått kontroversielle operaprosjektet ble banket igjennom etter en lang og kjedsommelig debatt om hvorvidt Norge hadde råd til dette all den tid det er teoretisk mulig å bruke mer penger på sykehjem, skolebøker og motorveier. Nettopp denne typen arrangementer, som alminneliggjør og tilgjengeliggjør opera- og ballett-tilbudet for folk flest, tror jeg er veien å gå for at Bjørvika skal bli en bydel for folket, og opera skal bli en kunstform med bredere appell.

I dag ble programmet for den kommende operasesongen lansert. Det gjør meg innmari glad å se direktør Tom Remlov si at de nå vil se på mulighetene for å få live-sendt fremtidige operaoppsetninger, ikke bare på operataket, men også på samlingssteder- og hus rundt om over det ganske land. Skal Bjørvika bli en suksess, er det erkeviktig at folk trekkes dit av slike happenings og får et forhold til området. Skal operaen forbli en suksess, så må den ut til folket, og arbeidet Remlov og operasjef Paul Curran nå har satt i gang vil være et svært viktig bidrag til det. Jeg gleder meg til fremtidige operatakopplevelser!

Trenger vi et teaterjazzhus i Molde? Svaret finner vi ved å se på hva som gjør Molde til det Molde er: Nemlig en av byene i landet med de absolutt beste levekårene, ifølge SSBs levekårsindeks for 2008. Molde ligger godt foran yndlingskonkurrentene Ålesund og Kristiansund. Levekårsundersøkelser sier først og fremst noe om tilstedeværelse, eller fravær, av levekårsproblemer. Av SSBs levekårsstatistikk kan man altså slå fast at Molde er av bykommunene i landet som lykkes best med å opprettholde gode levekår. Skyldes dette at Molde har et helt usedvanlig velfungerende velferdsapparat? Så vidt meg bekjent skiller ikke Molde seg ut på dette området.

Hva er det så som skiller Molde fra andre småbyer på tilsvarende størrelse, som Hamar, Kristiansund og Harstad? Svaret er at Molde har kulturinstitusjoner av en tyngde selv langt større byer misunner oss. Molde er faktisk blant svært få byer i landet overhodet som både huser en knutepunktfestival og et regionteater. Dette privilegiet er det viktig at vi hegner om og fortsetter å gjøre oss fortjent til!

Sentrale institusjoner som Teateret Vårt, Moldejazz, Bjørnsonfestivalen og Molde FK bidrar til å gjøre Molde til en mer kjent og mer attraktiv by å bo i enn folketallet tilsier. Denne attraktiviteten har bidratt til å trekke høyt utdannede, kravstore og høytskatteytende innbyggere til byen over lang tid. Det er ofte en direkte sammenheng mellom kulturrikdommen i en by og hvor ressurssterke innbyggerne er. Ressurssterke innbyggere er mindre avhengige av offentlig bistand, men krever til gjengjeld ofte et bredere kulturtilbud.

Virkeligheten i dag er at byer konkurrerer med hverandre om ressurssterke innbyggere, investeringer og næringsliv. En konsekvens av dette er at byer legger stadig mer vekt på tiltak som får oppmerksomhet og begeistrer. Et teaterjazzhus skaper begeistring, og trekker, i teorien, folk, investeringer og oppmerksomhet til byen. Hvor godt dette fungerer i praksis er en opphetet debatt i byutviklings- og planleggingslitteraturen. At byer som Bilbao, med sitt Guggenheim-musem, og Graz, med sitt Kunsthaus, har fått økt oppmerksomhet etter å ha satset på spektakulære kulturbygg er det imidlertid ikke tvil om.

Skal man vinne i konkurransen med andre byer, er det mye som tyder på at man bare må henge seg på dette kjøret. Til syvende og sist er det i hver enkelt innbyggers interesse at byen de bor i fremstår som attraktiv og har et positivt omdømme.

Motstanderne av et teaterjazzhus med bibliotek hevder at dette er bortkastet bruk av kommunale midler som heller burde vært brukt til velferdstiltak. Om dette er det å si at det naturligvis ikke er noen motsetning mellom kultur og velferd. Vi trenger begge deler! Det som betyr noe er hvordan kultur- og velferdstilbudet stiller seg i forhold til andre sammenlignbare byer. Mens både kultur og velferd er vanskelig å måle, så er det ikke tvil om hva slags type satsing som gir mest tilbake mediemessig.

Vår naboby Kristiansund har inntil nylig langt på vei vært skrekkeksempelet på hva Molde ikke ønsker å være. De har hatt landets dårligste bylevekår og har slitt med et frynsete omdømme. Dette synes nå å være i endring. Operafestukas vekst, framveksten av nye festivaler og fysiske utbedringer bidrar til å gjøre byen mer attraktiv. De siste årene har Kristiansund, med litt hjelp av sammenslåingen med Frei, lagt mange norske byer bak seg på levekårsrangeringene.

Et ja til teaterjazzhus på Gørvellplassen vil, foruten å sørge for kjærkommen opprusting av et svært sentralt plassert byrom, gi ny tyngde til kulturinstitusjoner som er svært viktige for Molde i konkurransen om tilflyttere og oppmerksomhet. Bykampen hardner til, men det er ingen grunn til at Molde skal gi fra seg initiativet i fylket!